Anmeldelse: Metal Gear Solid

Metal Gear Solid (1998) er et spill utviklet av Japanske Konami, med legenden og geniet Hideo Kojima i spissen. Ja, geni. For det er akkurat det Metal Gear Solid er. En genistrek av de aller, aller sjeldneste.

Spillet starter med en lang filmsekvens, hvor hovedpersonen, Solid Snake, er blitt hentet tilbake fra seks år pensjon i Alaska. En gjeng terrorister har utviklet Metal Gear Rex, et mobilt våpen som kan skyte atomraketter. Terroristene truer med å angripe USA med mindre de gir terroristene liket til den legendariske leiemorderen Big Boss. Det er naturligvis opp til Snake å bryte seg inn i basen deres og sabotere planene, noe som er lettere sagt enn gjort. Det eneste du starter med er en kikkert og en pakke sigaretter du smuglet med deg i magen. Alt annet utstyr må du plukke opp senere.

Det første man legger merke til er kontrollene. Med en gang man begynner å spille, merker man

at kontrollene er ulikt alt annet man finner i 2009. Det er ganske avansert, men fungerer bra med en gang man setter seg inn i det.

Så er det selvfølgelig grafikken. Spillet er 11 år gammelt, og det fører naturligvis til at grafikken ikke holder den teknisk høye standaren andre spill gjør i dag, men den skal visstnok ha vært god den gangen spillet kom ut. Designmessig er det veldig bra, med mange artige detaljer og et godt design på bygningene og omgivelsene. Det er ikke noe vakkert spill, men det prøver det heller ikke å være. Temaet her er iskaldt stål, og du får virkelig følelsen av at du er i en kald og dyster militær base, noe lyden hjelper til med. Lyden er veldig godt gjennomført, og stemmeskuespillet er også et punkt spillet gjør det veldig bra på.

Du skal nemlig lete lenge etter å finne en mer fargerik gjeng enn den du finner på din codec. Codecen er en slags liten radio, hvis mikrofoner er plasert inne i Snakes øre. Du kan når som helst kontakte noen på codecen, enten det er teknikkeren Mei Ling, våpeneksperten Nastasha eller nerden Otacon. Stemmeskuespillet er av øverste klasse på alle figurer i spillet, inkludert David Hayter som gir stemmen til Snake.

Men hva gjør man i Metal Gear Solid? Serien er kjent for å ha et snikpreget action-gameplay,

og det er vel stort sett det som er esset til spillet gameplaymessig. I 1998 var det revolusjonerende, ulikt alt annet på markedet (noe det fortsatt er). Du overlever ikke om du løper inn som Rambo og prøver å plaffe ned hver eneste fiende du får øye på. Det er dessuten ikke særlig gøy heller. Halve poenget er å snike seg forbi vaktene, og i det minste ta livet av dem uten at noen i nærheten legger merke til det. Du sitter igjen med en veldig god følelse etter å ha tatt ut fire vakter i ett rom, uten at noen rakk å rope på hjelp før du plantet en kule eller to i hodet på dem.

Historien er kanskje spillets viktigste element, og den er intet annet enn fantastisk. Det var historien jeg virkelig falt for, og den er bunnsolid. Det er vanskelig å si så mye uten å røpe noe, du må rett og slett spille spillet selv. Jeg kan si at historien er alt annet enn simpel. For eksempel, det er et virus inne i bildet. Men i stedet for å si "Viruset angriper hjernen din innefra", kommer man

med grundige beskrivelser av hvordan viruset angriper forskjellige organer, så detaljert forklart at jeg slet med å følge med selv.

Sjefskampene er også blant spillets store høydepunkter. Her må du inn i alle mulige slags kamper, mot fargerike og interessante fiender. Du er blant annet i kamp mot en sniper, en ninja, og det nærmeste du kommer en menneskelig tank. I hver av kampene må du endre strategi, og det er alltid noe spesielt man må gjøre for å vinne hver kamp.

Å spille Metal Gear Solid var en helt unik opplevelse. Spillet er et kunststykke i spillverdenen, og jeg anbefaler alle til å spille gjennom dette mesterverket av Konami og Hideo Kojima. Det er en opplevelse iallefall jeg ikke ville vært foruten.

Karakter: 10/10

PS: Tilgi den dårlige oppsettingen i fohold til bilder og tekst, det ser mye bedre ut i innlegg-boksen. Skjønner ikke hvorfor, men har ikke fått helt dreisen på dette enda.

Frihet i spill

Jeg har i helgen vært hos en venn på LAN. Vi hadde planlagt å spille litt forskjellige multiplayer-spill på PCen, men desverre klarte min PC å streike, av uante grunner. Da hadde vi bare Xbox 360'en hans å spille på, og det var for det meste ett spill vi spilte; The Elder Scrolls IV: Oblivion. Oblivion er et rollespill fra Bethesda Softworks, og er et spill i en veldig kjent serie, nemlig middelalder-universet til The Elder Scrolls. Alle spillene i serien har blitt rost opp i skyene, og de to siste spillene, Morrowind og Oblivion, er noen av mine favorittspill noen sinne. Spesielt sistnevnte har jeg investert uhorvelig mange timer i.

Det var mens vi spilte dette fabelaktige spillet jeg begynte å utvikle noen tanker rundt et av

 hovedaspektene i TES-serien. Den utrolige friheten, og den enorme, åpne verdenen. Slike spill

 har jeg alltid likt, siden jeg elsker slike verdener hvor jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil, og spesielt når valgene mine får konsekvenser senere i spillet. Men mens vi spilte ble det etterhvert

 kjedeligere og kjedeligere. Jeg kunne med en gang ikke forklare hvorfor, men jeg følte det ble litt ensformig. Men hvordan kunne et så enormt og åpent spill som Oblivion, med så mange

 muligheter, bli ensformig?

Jo, for det første tror jeg at det er på grunn av friheten slike spill kan bli ensformige. Man kan gjøre hva man vil, og dette er noe man gjerne utnytter for mye. Istedet for å gjøre et kjedelig

 oppdrag du fikk av byens lokale fiskehandler, hvorfor ikke ta livet av han? Det må vel være mye morsommere å slakte han ned på stedet, ta tingene hans og rømme. Og hvis vaktene som løper etter deg får tak i deg, er det vel bare enda

 mer morsomt å stoppe opp og drepe de også, enn å måtte gå til fengsel. Eller?

Klart, det kan være veldig morsom det. Men i lengden kan det bli ensformig. Men når man først har brukt denne friheten til fulle, er det vanskelig å la vær å bruke den igjen, hvis du kommer over et oppdrag som høres gyselig kjedelig ut. Og det er slik den onder sirkelen fortsetter, og før du vet ordet av det er du lei hele spillet, og legger det fra deg. Når du starter det opp igjen fortsetter du med det samme igjen, og du legger det fort bort igjen.

Før jeg går vidre må jeg si at jeg tror at grunnen til at jeg la mye mer merke til ensformig

heten i helgen enn ellers, er fordi jeg spilte med en venn. Oblivion er et singleplayer spill, og passer ikke helt å spille sammen med noen, i så fall må vedkommende og deg selv være ganske like. Jeg og min venn er ikke det, jeg vil gjøre oppdrag, lese bøker (som man kan plukke opp her og der i Oblivion) og utforske historien rindt TES-universet, mens min venn er mye gladere i gameplayet, friheten og muligheten til å drepe den man vil. Hadde jeg spilt med noen som var interessert i Oblivion og TES på samme måte som meg, tror jeg vi kunne fått mye mer ut av opplevelsen.

Alt dette gjelder også et annet spill vi spilte. Nemlig Grand Theft Auto IV. GTA-serien er også et

 spill som er kjent for sin store frihet. Men hvor mange er det egentlig som fullfører

 hovedhistorien og gjør oppdragene? Jeg husker ikke hvor stor del det var, men jeg husker at jeg

 leste at det var et stort mindretall. GTA IV er forresten et spill jeg også gikk fort lei, jeg angrer på at jeg satte det på femte plass på min liste over beste spill 2008.

Jeg tror nøkkelen til å unngå dette for spillutviklerenes del er å vise andre sider ved spillet tydeligere, og gjøre de interessante nok til å få de som nesten ikke gjør annet enn å utnytte nevnte frihet til å oppleve disse aspektene. For det er ofte det som er problemet, at de som kun løper rundt i Liberty City og plaffer ned folk ikke vet at spillet har flere gode sider. Det er i alle fall tilfellet i mitt venne-miljø.

Det var mine tanker rundt frihet i spill. Kanskje ingen eksamensoppgave, men det er vel ikke det som er poenget bak blogger heller. Eller?

Uansett, kom med dine egne meninger selv i kommentar-boksen!

Ny start, nye muligheter

Det er nå over en måned siden bruddet mellom Edda Media og Gamer.no. Jeg har fulgt Gamer hver eneste dag gjennom denne tiden, og vært vitne til det som er starten på et nytt kapittel i Gamers historie. De har skrevet om spill siden 2001, og jeg siterer redaktør og sjef Tor-Steinar Nastad Tangedal: En ny era begynner snart!

For på denne måneden har nye-Gamer utviklet seg kraftig. Fra å over natten bli til en liten blogg gjennom WordPress til å igjen opprette en spillside med nytt design som kommer med daglige artikler og anmeldelser, og et forum med rundt 2500 medlemmer. På den lille tiden de har hatt på seg er dette ufattelig godt gjort, og jeg tør knapt tenke på hvordan det har vært for Tangedal og andre som jobber i Gamer.no.

Forumet var det første som ble startet opp. Det ble raskt hundrevis av brukere og tråder, og det er et veldig aktivt forum, med mange gode brukere med saklige innlegg - det som trengs for at et forum skal regnes som godt. For ikke lenge siden passerte første bruker 1000 innlegg, (jeg ligger selv på rundt 500 innlegg) noe som hinter til hvor aktivt det har blitt. En stor del av den trofaste brukerkjernen Gamer har hatt i flere år har blitt med vidre, og godt er det.

Det som har overasket mest, er hvor fort Gamer klarte å lage en helt ny side med nytt design, og hvordan de har klart å komme med like mange artikler og anmeldelser som de alltid har gjort. Disse holder som vanlig veldig høy kvalitet, og jeg ser at Gamer allerede har ansatt flere, gode, skribenter i staben sin.

Naturligvis er det ikke alt som er på plass. De har for eksempel ikke fått ordnet et artikkelarkiv. De fikk ikke med noen av artiklene fra tiden med Edda Media, men jeg håper og tror de snart bygger opp et stort arkiv igjen, selv om det vil ta lang tid. De hadde tross alt 10 000 artikler før.

Nylig annonserte Tangedal at Gamer har opprettet et sammarbeid med Mediehuset Digital, som allerede er medeiere til bl.a Mobilen.no, Digit.no og Teknofil.no. Jeg har ikke vært mye inne på disse sidene, men Tangedal sier at dette er det beste som kunne hendt Gamer. De skal være enige i kravene, og Gamer skal styre seg selv, hvilket er det viktigste. Jeg mistenker at det var grunnen til at Edda Media og Gamer slo opp, fordi Edda Media blandet seg for mye i hvordan Gamer ble styrt.

Men man skal ikke dvele ved fortiden. Jeg har tenkt meg om siden siste innlegg, og kommet fram til at vi ikke vet hva som skjedde. Jeg velger derfor å ikke ha noe hat-forhold til Edda Media - Enda. Jeg vet ikke nok om saken til å ha dette, men jeg blir allikevel sjokkert når jeg hører at de vurderer å anmelde Gamer siden de mener at de selv har retten til navnet, selv om Tangedal selv eier domenet. Da kjenner jeg at det er vanskelig å holde seg nøytral i saken.

Men jeg tror, og håper, at det vil gå bra, og at Gamer får leve i fred uten at Edda Media skal blande seg inn. Jeg er sterkt imponert over hvor godt Gamer har klart seg hittil, og jeg vil naturligvis fortsette å følge dem. Med så gode artikler og anmeldelser som de hittil har levert er det ingen tvil: Framtiden er lys!

Far vel, Gamer

Jeg hadde andre planer om hva dette innlegget skulle handle om, men det får vente. I stedet vil jeg ta for meg noe som har skjedd nylig. For to dager siden, for å være nøyaktig. Det skjedde på en ellers god dag, jeg hadde skaffet meg Audiosurf på Steam og var egentlig ganske lykkelig. Men så kom nyheten som skulle ødelegge hele dagen - Gamer.no forlater Tek.no nettverket.

Det høres kanskje ikke veldig ille ut, men for meg er det et stort tap. Jeg har i det siste vært uhyre mye innom Gamer og diskusjon.no, som er forumet som var koblet sammen med Gamer. Jeg hadde knyttet meg ordentlig til begge parter, og å lese på Gamer og diskutere på diskusjon.no var blitt en del av hverdagen. Men nå skal Gamer skille lag med Tek.no, eid av Edda Media. Og når Gamer drar, får de ikke lenger noe forhold med Diskusjon.

Og hva er grunnen til at de skiller lag? Inntil i går visste ingen av brukerene sikkert, men de visste at det måtte være en konflikt mellom Edda Media og Gamer. Men så, i går, kom Dagbladet med følgende:

En kilde med nær tilknytning til Gamer.no-redaksjonen kan fortelle Dagbladet.no at uenigheten mellom partene oppsto etter at Edda Media, som eier 50 prosent av nettsiden, ifjor vår ville kjøpe opp de resterende eierandelene av sjefredaktør Tor-Steinar Nastad Tangedal.

Tilbudet skal ha blitt oppfattet som svært lavt, og Edda var ifølge kilden ikke interessert i å møtes på midten ved mottilbudet som ble gitt, og aksepterte heller ikke et forslag om å gjennomføre en nøytral verdivurdering fra en tredjepart. Forhandlingene brøt sammen forrige uke, og dagens stenging av nettsiden kom brått på både medarbeidere og lesere av nettstedet.

Altså dreier det seg om penger. Jeg har aldri brydd meg noe særlig om Edda Media, men etter å ha fått høre dette føler jeg kun én ting, nemlig hat. Hvis det Dagbladet skriver er sant, virker det som om Edda Media har skvist Gamer ut av Tek.no (resten av artikkelen kan leses her).

Men er dette egentlig en dårlig ting? Flere folk mener at Edda Media fikk dårlig innflytelse på Gamer, og at de ville ha forandringer. Hvis dette er tilfellet er det egentlig bare bra at Gamer går sin egen vei. Hvis sjefsredaktør Tor-Steinar Nastad Tangedal og resten av skribentene i Gamer.no klarer å stable en ny side på beina, og i tillegg ordner et bra forum, kan dette bli snudd til noe possitivt.

Gamer.no har lenge vært Norges største (og beste) spillnettsted, og det er trist det måtte bli slik. Men all ære til Gamer, jeg vet at mange trofaste brukere vil droppe Tek.no og Diskusjon.no for å følge med dem, inkludert meg. Gamers midlertidige nettsted kan bli funnet her. Jeg håper flere vil ta initiativet og følger med til Gamers nye nettsted, den dagen det måtte komme.

Lykke til, Gamer!

-Shampoo

2009 - Hva gleder vi oss til?

Da er 2009 endelig her, og både 2008 og vinterferien har vi lagt bak oss. 2008 har, som sagt, vært et meget godt spillår, og det ser ut til at 2009 kan bli et like godt år for oss gamere. Mega-oppfølgere venter, samt nye og spennende prosjekter. Jeg skal nå ta for meg de spillene jeg har størst forventning til:

Dragon Age: Origins

BioWare er blandt mange, med inkludert, regnet som de største rollespill-utviklerne noensinne.

 Med titler som Baldur's Gate,  Neverwinter Nights og Star Wars: Knights of the old Republic er det alltid satt stor forventning til BioWares spill. Det forrige spillet deres, Mass Effect, infridde til de grader, og ble regnet som en suksess både kritikkmessig og salgsmessig. Deres nyeste spill

er Dragon Age: Origins, og er en spirituell oppfølger til Baldur's Gate, som etter min mening er et av de aller beste spillene noensinne laget. Dragon Age skal bli et voksent, mørkt og blodig spill hvor handlingene dine skal få konsekvenser utover resten av spillet. Det skal selvfølgelig være flere dialog-muligheter, slik BioWare alltid har i spillene sine. Spillet skal ha forskjellige klasser og raser å velge mellom når du begynner, og det du gjør i start-perioden av spillet skal ha mye å si om konsekvensene utover. Vi blir også lovet det klassiske kampsystemet hvor du leder en gruppe andre mennesker du møter i spillet, som er med deg og sloss. Det jeg har sett av Dragon Age hittil gir meg frysninger nedover ryggen, jeg gleder meg!

F.E.A.R 2: Project Origin

F.E.A.R var et spill som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg mer enn en gang. Jeg må innrømme at det ikke var før nylig jeg turte å spille gjennom spillet, da jeg var vettskremt første gang jeg prøvde for noen år siden. Et flott spill, som nå har fått annonsert en oppfølger. Det var noe tull med navnet, så i starten skulle F.E.A.R 2 bare hete Project Origin og bare være en spirituell oppfølger, men nå er alle rettigheter på plass, og F.E.A.R 2: Project Origin blir nå en direkte oppfølger til eneren, men med en annen hovedperson. Jeg må også tilstå at jeg ikke har lest noe særlig om F.E.A.R 2 før inntil nylig, men det jeg har sett virker svært lovende. Utviklerne Monolith lover et blodig, skummelt spill som (forhåpentligvis) kan måle seg med forgjengeren. Vi får naturligvis gjennsyn med Alma, den ekle, svarthårete jentungen som skremte vettet av oss i første spill.

Starcraft II

Det første Starcraft er et av de aller beste RTS- (realtime strategy) spillene jeg har spilt, og ble skapt av geniene i Blizzard. Nå får endelig spillet som ble nærmest som en nasjonalsport i Korea

 en etterlengtet oppfølger. Starcraft II er et av spillene jeg gleder meg aller mest til i år, og alt jeg

 har sett av det hittil har gitt meg gåsehud. Det ser utrolig pent ut, og gameplayet virker som om

 det er på plass. At Blizzard har delt opp spillet i tre deler til hver av de tre rasene gjør meg ingenting, da dette forhåpentligvis gir hver enspillermodus enda mer innhold. Det første spillet, Wings of Liberty, fokuserer på Terran (menneske)-rasen, og vi får gjennsyn med Jim Raynor og Kerrigan. Spillet skal fokusere på en konflikt mellom disse to. Dette spillet er det jeg tror har minst sjangs til å floppe, da kvalitetsbevisste Blizzard ikke har gitt ut et dårlig spill så lenge jeg kan huske (inkludert Lost Vikings!). Gud, som jeg lengter etter dette!

Darkfall

Kanskje et litt pussig valg dette her, men Darkfall er det eneste MMOet jeg har vært ordentlig interessert i på mange år. MMO-sjangeren skriker etter noe nytt, jeg føler jeg har fått nok av auto-attack og evig grinding for å nå toppnivået. Jeg håper inderlig Darkfall kan blåse et friskt pust i sjangeren, å revolusjonere et konsept som ikke har blitt forandret på mange år. Skaperne av Darkfall er opprinnelig fra Norge, men har flyttet til Hellas for å holde seg unna ekstrakostnader i Norge. Darkfall vil være et MMORPG, men vil være forskjellig fra alt annet som har kommet de siste årene. Det vil være FPS, altså slik at man ser gjennom karakterens øyne, og man bestemmer selv når man vil angripe. Altså, når man klikker med venstre musetast, angriper man. De aller fleste MMO's der ute har det slik at når du trykker på en feinde og velger "angrip" vil karakteren din  automatisk slå i et fast tempo, noe som etterhvert blir udregelig kjedelig. Darkfall har også friendly-fire, altså at man kan skade sine egne lagkamerater hvis man treffer dem, og heale sine fiender om det skulle skje. Det vil heller ikke bli levler på vanlig måte, man må trene opp skill i de grenene man måtte ønske, svinger du sverdet blir du bedre med sverd

, kaster du magi blir du bedre med magi, etc. Darkfall er det spillet jeg er mest usikker på på denne lista, men om utviklerne innfrir blir det dog et av de beste!

Heavy Rain

Fahrenheit er et eksempel på et spill hvor historien er satt i fokus. Det var et flott spill, men tapte seg på slutten. Jeg håper og tror Quantic Dream og David Cage klarer å gjøre sitt neste spill, Heavy Rain, like godt fullt ut som Fahrenheit burde vært. Heavy Rain er også et spill med historien i fokus, jeg vet egentlig ikke så mye om gameplayet. Men utviklerne lover oss et

 voksent spill, og ønsker å få oss til å føle noe. Det handler om en ung kvinne som drar til et hus

 for å utforske en kriminalsak. Hvis du spiller gjennom det én gang, og er veldig forsiktig, vil eieren av huset snart komme hjem, og du vil ha muligheten for å rømme. Hvis du spiller det en

 gang til, og kanskje knuser en glassflaske, vil eieren oppdage glasskårene og lete etter deg når han kommer. Du kan bli fanget, og oppdage at den gale gjerningsmannen har et "museum" av utsoppede kvinner på loftet (som en gang har levd). Det er å høre slike ting som gjør at jeg sikler etter Heavy Rain, og ser for meg de uendelige mulighetene. For å si det sånn: En vanlig film har et manus på 100-120 sider. Heavy Rain har et manus på 2000 sider.  Et av 2009 mest spennende og interessante spill, som vil revolusjonere spillindustrien om jeg for det som jeg vil!

Det var en kort oppsumering av de spillene jeg gleder meg mest til i år (ikke prioritert rekkefølge). Det er mange andre spill som kunne få plass på lista, men det var disse fem jeg hadde mest å fortelle om. Spillåret 2009 blir vanvittig innholdsrikt, som 2008, så den lille lista jeg skrev her er alt for liten til å dekke hele året. Andre spill jeg gleder meg til er: Killzone 2, Alan Wake, Mafia II, Uncharted 2, Bioshock 2: Sea of Dreams, World in Conflict: Soviet Assault, Dungeon Hero, Stormrise, The Sims 3, Divine Divinity 2: Ego Draconis og Empire: Total War. Merk at jeg ikke setter opp spill på lista som det er urealistisk at skal komme i 2009, som Diablo III, Mass Effect 2, Beyond Good and Evil 2 og God of War III men jeg gleder meg like fullt til dem! (De to sistnevnte er det mulig at kommer i år, men ingenting er sikkert)

Noe sier meg at dere begynner å bli lei listene mine. Selv elsker jeg lister, og det er slike artikler jeg liker best. Men jeg regner med at nest blogg-innlegg vil bli en mer "fri" artikkel om ting jeg tenker på i hverdagen (takk for inspirasjon, MiSP!). Husk at jeg er ny på dette! Føler jeg begynner å lære, se for eksempel at jeg har lagt til bilder denne gangen. Jeg lærer fra dere, så kom gjerne med innspill i kommentar-boksen om hva jeg kan gjøre for å bli en bedre blogger. Er for eksempel dette avsnittet hvor jeg snakker direkte til dere overflødige? Si hva du føler!

-Shampoo

PS: Skal på ferie, så det kan bli en stund til neste innlegg.

Game of the Year - 2008

Da var vi godt inne i 2009, og har lagt et meget godt spillår bak oss. Trass finanskrise og uoppfylte løfter av regjeringen, hae 2008 vært et fyldig spillår, med en drøss utrolig gode spill. Jeg kommer her ydmykt med en liste over mine SUBJEKTIVE meninger om hva som er årets beste spill, årets overraskelse og årets skuffelse:

Årets spill:

5. Grand Theft Auto IV

Rockstar er kjent for å stå bak en drøss genistreker, og det er selvfølgelig Grand Theft Auto-serien de er mest kjent for. Serien er like elsket som den er hatet, og har skapt like mange gleder som kontroverser. En ikke så ukjent advokat har endelig mistet sitt advokatembete, så forhåpenligvis kan serien nå leve litt mer i fred. Jeg trodde Rockstar hadde nådd toppen med GTA: San Andreas, men der tok jeg feil. GTA: IV er et episkt, blodig og voksent spill (som allikevel spilles av mindreårige) som tar serien til nye høyder. Spillet har en god story, med mange karakterer vi bryr oss om, og gameplayet har like mye gladvold som alltid. Herlig!

4. Metal Gear Solid 4

Hideo Kojima blir ansett som en av verdens beste spillutviklere på grunn av hans fremragende arbeid med Metal Gear Solid-serien. Alle spillene i serien har vært storslagne, og det alle forsøte Metal Gear-spillet var både nyskapende og godt (etter det jeg har hørt, har desverre ikke spilt dette). I tillegg til action/stealth-gameplay er serien vel kjent for sin strålende historie. Historien tar (visstnok) slutt i det (hittil) siste spillet i serien, Metal Gear Solid 4. I fjerde spill i serien spiller vi igjen som Snake, bare denne gangen i en eldre version. Det er vanskelig å si for mye om spillet uten å røpe historien, men jeg kan si at både gameplayet og historien er like god som alltid. Imponerende!

3. Lost Odyssey

Mistwalkers er kjente i Japan for sine østlige rollespill Blue Dragon. Jeg har spilt disse, og syntes de var gode. Men de var ikke ekstremt gode. Jeg hadde derfor relativt store forhåpninger til deres nyeste spill, Lost Odyssey på Xbox 360. De ble innfridd så det sang. Lost Odyssey er ikke bare et spill, det er som en "spillmatisert" bok. Utviklerne har faktisk leid inn forfattere til å skrive historien, så det er ikke rart at storyen i spillet er den beste storyen i et spill i år (med mulig delt førsteplass med MGS4). Østlige rollespill er ikke som vestlige, de er linære og har forhåndsbestemte karakterer, og i Lost Odyssey spiller du som den udødelige Kaim, som har levd i 1000 år og kan ikke dø, i tillegg til at han har mistet hukommelsen. Personene bryr du deg virkelig om, og det var mer en en gang jeg var nødt til å felle en tåre eller to. Skal ikke si for mye om spillet, men for det meste løper du rundt fra sted til sted og kjemper turbaserte kamper mot monstre som kommer på tilfeldige tidspunkter (noen ganger møter du bosser til bestemte tidspunkter, såklart). Av og til ser du ting som får deg til å låse opp minner, eller drømmer, som er flere sider med tekst du kan lese (eller spole forbi). Ja, kun tekst. Dette høres kanskje forferdelig kjedelig ut, men historien veier opp for alt negativt i spillet. Fantastisk!

2. Gears of War 2

Epic Games har lagd gode skytespill gjennom tidene i Unreal-serien. Jeg synes de overgikk seg selv, og de fleste andre utviklere, da de lagde Gears of War. Et spill som hadde alt, da spesielt gameplay, som innebar nedslakting av utallige horder aliens. Jeg hadde store horhåpninger til Gears 2, men regnet ikke med at den faktisk skulle bli bedre enn det første. Epic Games lever virkelig opp til navnet sitt her, og nok en gang trår du inn i skoene til Marcus Fenix, som igjen leder Delta Squad i kamp mot de ikke så hyggelige locustene. Her deltar du igjen i episke kamper, og du besøker utrolige områder, som er både vakre og stygge på en gang. Et voksent, blodig spill som enhver gamer må få med seg. Åja, grafikken er heller ikke så værst. Episk!

1. Little Big Planet

Media Molecule ble stiftet av fire tidligere Lionhead Stuidos (skaperne av Fable og Black & White spillene), og har hittil bare lagd ett spill, som er en vidreføring av Mark Healey's idé mens han jobbet i Lionhead, Rag Doll Kung Fu. De har jobbet med ideen siden 2006, og endte opp med Little Big Planet. Og for en start! Little Big Planet er etter min mening det klart beste spillet til PS3 hittil. Det er et lite, søtt plattformspill med en avansert grafikkmotor og god grafikk. Sånn sett fungerer spillet svært godt som selvstendig plattformspill i historie modusen, hvor du styrer den sjarmerende lille Sackboy. Men hva som gjør LBP unikt og fantastisk er det faktum at du kan lage dine egne brett. Dette gjøres enkelt in-game, og du kan både dekorere, skape nye ting, og være så kreativ du kan på dette området. Du får tak i ting du bruker i skaper-modusen i story-mode, og utviklerne har kun brukt redskaper du kan bruke på disse brettene, så mulighetene er uendelige. Det beste av alt er at alt du skaper kan bli delt på internett med andre mennesker! Dere kan spille brettene deres sammen, dele, og tilogmed skape brett sammen. Mitt favorittspill fra 2008, og et av de beste spillene skapt siden årtusenskiftet! Utrolig!


Årets Skuffelse:

Alone in the Dark

Jeg har ikke spil alle spillene i serien Alone in the Dark, men de jeg har spilt gav meg forventninger til det siste i serien. Desverre klarte det ikke å innfri. Det er rett og slett dårlig. Eden Stuidos har prøvd mange nyskapende ting, men selv de grunnleggende elementene har gått galt. Jeg gadd aldri å spille gjennom hele, og det sier vel det meste (jeg spiller som regel gjennom ALT jeg starter på). Skuffende.

Årets Overraskelse:

Pure

Jeg hadde knapt hørt om dette ATV-spillet før det stod i butikkhyllene. Det har fått svært god mottagelse i media, og jeg måtte prøve det ut. Et spill jeg ikke hadde noen forhåpninger til ble et av årets racinspill, med kule stunts, fart og moro. Vakker grafikk og engasjerende kjøring førte til at dette ble et av de få racingspillene jeg skaffet meg i år. Overraskende!



Ja, det var kort om de store titlene i spillverdenen 2008, og jeg håper du hadde glede av å lese om dem. Dette er som sagt subjektive meninger, men del gjerne med meg i kommentarboksen hvilke spill DU mener er årets beste, eller værste!

-Shampoo

Julen - følelsen av å være bortskjemt

Da er julen over for denne gang. De fleste har vel blitt ferdige med å åpne gaver, og driver kanskje og rydder opp litt, eller besøker familien i romjula. Det siste er akkurat det som skjer her hjemme, noe som egentlig er litt kjipt. Jeg fikk nemlig altfor mange spill til jul. 12 nye spill pryder nå hyllene mine (spillhyllene), noe jeg egentlig synes er litt for mye. OK, det er akkurat passe, men jeg ble litt satt ut da jeg åpna spill etter spill etter spill. Noen av dem hadde jeg fra før, og er blitt enten borte eller ødelagt. Noen andre er spill jeg har hatt lyst på lenge, men som kom såppas sent på året at jeg for lengst har brukt opp pengene mine på andre spill. Uansett, jeg fikk følgende:


Til PC: World in Confict, Fallout 2, Fallout 3 (Har det på PS3, men vil ha G.E.C.K og mods)

Til Xbox 360: Gears of War, Gears of War 2 Limited Editon, Mass Effect

PS2: God of War, God of War 2

PS3: Mirror's Edge, Prince of Persia, Guitar Hero World Tour Complete Band Pack, og sist, men ikke minst, Little Big Planet!


God of War 1 & 2 og GeoW 1 er de spillene som er blitt borte/ødelagt. Little Big Planet, som er et av mine desidert favorittspill i år, har jeg hittil bare lånt av en venn, som kom tidlig i desember og ville ha det tilbake. Jeg ble rett og slett litt paff, og dagene føltes tomme. Nå er det heldigvis tilbake på hyllen, og det var det første jeg spilte 1.juledag, og er like fantastisk fortsatt. Har fått sniket meg til å spille Mass Effect et par timer, og det virker veldig lovende.

Nok om det. Jeg har som sagt, vært mye hos familien i det siste, litt for mye for mye etter min smak. Med så mange praktspill jeg må pløye meg gjennom, går familiebesøkene rett og slett for det meste til nedtelling til vi skal hjem igjen. Du synes kanskje dette høres sykt ut, som om jeg er en tragisk no-lifer uten mye annet å gjøre enn å spille spill. Det er feil, jeg blir bare så oppgitt når jeg nå har vært på familiemiddager hver dag i over en uke, og flere venter. Jeg setter pris på å besøke dem, men det kan bli litt for mye av det gode.

Derfor gleder jeg meg faktisk til ferien er over, for selv om jeg har liten tid til å spille da, har jeg desto mindre tid nå, hvor sprøtt det enn høres ut. Som en konklusjon, jeg er veldig fornøyd med årets julegaver (fortell gjerne hva dere har fått av spill i kommentarboksen), men irriterer meg over at jeg får så liten tid til å spille dem. Jeg bruker faktisk tid jeg kan bruke på å spille til å blogge... Snakkes senere, Sackboy venter!

-Shampoo