Det var mens vi spilte dette fabelaktige spillet jeg begynte å utvikle noen tanker rundt et av
hovedaspektene i TES-serien. Den utrolige friheten, og den enorme, åpne verdenen. Slike spill
har jeg alltid likt, siden jeg elsker slike verdener hvor jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil, og spesielt når valgene mine får konsekvenser senere i spillet. Men mens vi spilte ble det etterhvert
kjedeligere og kjedeligere. Jeg kunne med en gang ikke forklare hvorfor, men jeg følte det ble litt ensformig. Men hvordan kunne et så enormt og åpent spill som Oblivion, med så mange
muligheter, bli ensformig?
Jo, for det første tror jeg at det er på grunn av friheten slike spill kan bli ensformige. Man kan gjøre hva man vil, og dette er noe man gjerne utnytter for mye. Istedet for å gjøre et kjedelig
oppdrag du fikk av byens lokale fiskehandler, hvorfor ikke ta livet av han? Det må vel være mye morsommere å slakte han ned på stedet, ta tingene hans og rømme. Og hvis vaktene som løper etter deg får tak i deg, er det vel bare enda
mer morsomt å stoppe opp og drepe de også, enn å måtte gå til fengsel. Eller?
Klart, det kan være veldig morsom det. Men i lengden kan det bli ensformig. Men når man først har brukt denne friheten til fulle, er det vanskelig å la vær å bruke den igjen, hvis du kommer over et oppdrag som høres gyselig kjedelig ut. Og det er slik den onder sirkelen fortsetter, og før du vet ordet av det er du lei hele spillet, og legger det fra deg. Når du starter det opp igjen fortsetter du med det samme igjen, og du legger det fort bort igjen.
Før jeg går vidre må jeg si at jeg tror at grunnen til at jeg la mye mer merke til ensformig
heten i helgen enn ellers, er fordi jeg spilte med en venn. Oblivion er et singleplayer spill, og passer ikke helt å spille sammen med noen, i så fall må vedkommende og deg selv være ganske like. Jeg og min venn er ikke det, jeg vil gjøre oppdrag, lese bøker (som man kan plukke opp her og der i Oblivion) og utforske historien rindt TES-universet, mens min venn er mye gladere i gameplayet, friheten og muligheten til å drepe den man vil. Hadde jeg spilt med noen som var interessert i Oblivion og TES på samme måte som meg, tror jeg vi kunne fått mye mer ut av opplevelsen.
Alt dette gjelder også et annet spill vi spilte. Nemlig Grand Theft Auto IV. GTA-serien er også et
spill som er kjent for sin store frihet. Men hvor mange er det egentlig som fullfører
hovedhistorien og gjør oppdragene? Jeg husker ikke hvor stor del det var, men jeg husker at jeg
leste at det var et stort mindretall. GTA IV er forresten et spill jeg også gikk fort lei, jeg angrer på at jeg satte det på femte plass på min liste over beste spill 2008.
Jeg tror nøkkelen til å unngå dette for spillutviklerenes del er å vise andre sider ved spillet tydeligere, og gjøre de interessante nok til å få de som nesten ikke gjør annet enn å utnytte nevnte frihet til å oppleve disse aspektene. For det er ofte det som er problemet, at de som kun løper rundt i Liberty City og plaffer ned folk ikke vet at spillet har flere gode sider. Det er i alle fall tilfellet i mitt venne-miljø.
Det var mine tanker rundt frihet i spill. Kanskje ingen eksamensoppgave, men det er vel ikke det som er poenget bak blogger heller. Eller?
Uansett, kom med dine egne meninger selv i kommentar-boksen!
